februar er her!

Nå er det en liten stund siden sist oppdatering! Egentlig er det ikke skjedd så mye nytt. Vel, det skjer jo noe nytt for meg støtt og stadig her, men jeg merker at det nå begynner å flyte litt mer over i noe hverdagslig. Å få teste og prøvd ut sine intimgrenser på en overfull dalla dalla er blitt en del av hverdagen som er aldeles vanlig og ikke noe å reagere på lenger. Jeg har jo faktisk vært her i en hel måned nå. Da begynner jo ting å komme i fokus! Jeg var godt forkjølt og stemmen min forsvant plutselig for et par dager siden! Men det var jo nesten litt godt å holde litt kjeft..! Nå er jeg i hvert fall bedre og stemmen og tyte mitt er tilbake! Til alle mine samboeres glede!
I praksis går det vel på sett og hvis fremover. På en måte. Kanskje. Jeg begynner å lære mer døve språk da. Det er veldig kjekt å få den utfordringen og prøve seg frem og faktisk lære noe. Problemet er jo at det kun er elevene som lærer vekk, og det kan bli litt vanskelig fra tid til annen, siden de snakker swahili og jeg skjønner absolutt ikke nok til å få med meg hva de sier…. Lærene forsvinner titt og ofte, eller sover… de liker å sove…merkverdig sted dette her ;) Hvis vi hadde hatt en lærer som satt med oss og ungene, så hadde det kanskje vært litt enklere å lære, og dermed enklere å kommunisere med ungene. Men med kroppsspråk kan man utrette mye og jeg føler det går bedre. Det har jo absolutt vært situasjoner der jeg har hatt lyst å filleriste noen (som oftest lærerne, hehe) men det er nok viktig å huske på forskjellene. Vi er opplært til forskjellige ting, og vi har forskjellige oppfattninger av veldig mye. Det er lett å glemme det når jeg står midt oppi en situasjon som byr meg imot. Da mister jeg ofte fokuset og kan irritere meg over hele Afrika! Hehe, her går sinnet mitt utover et hele kontinent, ikke bare en skole…. :p Så man kan trygt si at det er lett for å miste perspektivet her nede. Man ser så mye annerledes og så mye som man ikke føler er riktig. Og så kan man ikke gjøre noe med det. I hvert fall ikke i lengden. Det er umulig å ikke blande seg i det hele tatt asså!
Det er veldig rart å tenke på hva man faktisk tar for gitt her i verden. Og hvordan det blir slengt i trynet på en når man i lenger tid er borte fra det man vanligvis er vant med. Vi har f.eks det materialistiske. Det var jo noe jeg var klar over at jeg kom til å miste når jeg reiste til Tanzania. Den komforten alt det materialistiske gir oss. Men det skal gå fint faktisk. Jeg er jo absolutt et komfort menneske, så jeg skal ikke si at jeg ikke ser frem til å komme hjem til den gode rene sengen min og leiligheten…;) Men jeg bor greit her da. For all del. Men rundt meg ser jeg så mange skur, og jeg må lure på hvor mange mennesker som bor der? Det er status å ha mange barn her. Men problemet begynner der. ”Statusen” vil jo da føre til fattigdom. Folk har ikke råd til å ha så mange barn. Derav mye av fattigdommen man kan se her hver dag.
Jeg merker veldig at jeg savner å ha de menneskene jeg bryr meg om, rundt meg. Jeg er jo så vant med å kunne kontakte de personene jeg trenger, når jeg trenger dem. Jeg tror ikke jeg tar dem for gitt i den forstand at jeg ikke setter pris på dem, men jeg merker definitivt mer nå hvor mye jeg trenger dem. Det er som det mangler en del funksjoner i livet mitt! Hvert menneske jeg bryr meg om, som mangler her i Tanzania. Hjemlengsel er en dum ting, men jeg skal si det får meg til å virkelig sette pris på alle de gode og fantastiske mennesker jeg omgås daglig. :) Og det er jo ikke en dum ting!
En annen ting jeg tar for gitt (og sikkert mange andre) er skolesystemet vårt. Våre læreres faglige kompetanse. For den savner jeg sårt her, den faglige kompetansene asså. Det er kanskje stygt å si, men jeg sier ikke at det gjelder alle. Jeg sier det gjelder mange av de opplevelsene jeg har hatt til nå. Jeg savner at folk vet hva de snakker om. At de vet hvilke problemer den og den eleven har. Her er det ikke slik at en lærer er en lærer. Her er tydeligvis en lærer også en med kompetanse på områder med blinde, med døvblinde, og med psykisk og fysisk utviklingshemmede. Problemet er jo at jeg enda ikke har sett noen som innehar nok kunnskap til å svare på alle spørsmålene mine, eller som vet nok til å se at en elev har en tilleggsdiagnose. Uff da! Nå var jeg da voldsomt negativ! Det var egentlig ikke meningen. Det er absolutt flinke lærere her. Flinke med ungene og får dem til å følge med, danser rundt med dem og leker med dem. For all del. Det er to sider her. Det var bare det at jeg kjente veldig på den negative siden akkurat nå. Og egentlig så blir det feil å skrive om systemet når man er i et så subjektivt humør, men det er min blogg! Må man, så må man! Jeg sier nå i hvert fall at det er gode sider også! Hihi… Det er en lærer som styrer veldig på og prøver til og med å lage individuell plan for ungene! Det er jo bare helt supert! Det er kjekt å se ham vinse rundt og smile og faktisk lære ungene noe. I går kom han plutselig med masse mapper på ungene. De mappene har jeg etterlyst siden jeg kom hit, men andre lærere har sagt de ikke eksisterer. Ser man det. Der var de jo. Merkverdig. Jeg skulle slått lærerne på baken med de mappene, skulle jeg! Det er jo så viktig å dokumentere det som skjer på skolen og ellers med alle barna. Uansett, det var veldig greit å få sett de. De var ikke akkurat godt dokumenterte mapper, men uten tvil bedre enn ingenting.
Hva mer har jeg på hjertet nå da..? Hm, dagen i dag! I dag har jeg vært på skolen, vasket trusene mine, spist litt grøt, skrevet dette, dusjet(!), og så skal jeg da forsøke å komme meg på nettet og i kveld skal jeg og de andre jentene møte noen fysio studenter og spise mat på en etiopisk restaurant! Det skal bli kjekt å komme ut å treffe dem!
I morgen skal vi fire jenter som bor sammen, ut til landlige omgivelser! Vekk fra denne støvete overbefolkede byen litt, og se på frukttrær! Det gleder jeg meg til! Jeg og Heidi møtte nemlig på to briter som vi ble kjent med, og som var kjent her. De sa seg villig til å vise oss litt rundt, hvilket er veldig greit! Det var godt å bli kjent med noen andre her og få litt utvidet omgangskrets. Ta det helt med ro, mamma.. de virket veldig okei, og vi er nå fire stykker så jeg tror vi er trygge ! hehe..

Vi venter fortsatt på visumet vårt, hvilket er en evighetsprosess i seg selv…Vi har søkt om recidence permit, for da blir det dobbelt så billigere for oss å reise til Zanzibar. Ja takk. Men det skal jo ikke være lett. Ting skal ikke være lett i Afrika. Vi har blitt sendt fra kontor til kontor og fra ministy til immigration og tilbake til noen kontoer… vanvittig langtekkelig og veldig få som egentlig kan si akkurat hva vi skal gjøre… ganske frustrerende og jeg skal være glad når vi bare får det i orden. Skal i hvert fall være nøye med å fortelle studentene neste år hvordan de bør gå frem for å få det!
Jeg håper jeg finner et godt nett her, slik at jeg kan laste opp litt bilder!!